dagth

Mendelssohn-symfonier i oktober

In Musikkhistorie on oktober 19, 2008 at 4:25 pm

Den siste tiden har Mendelssohn stått i fokus, både på grunn av Oslofilharmoniens gjesteopptreden i Stavanger konserthus sist fredag med «En midtsommernattsdrøm», men også fordi jeg har lyttet til alle hans symfonier på plate. Da mener jeg ikke bare de 5 nummererte «voksne» symfoniene, men også alle strykersymfoniene han skrev før han skrev Symfoni nr. 1!

Felix Mendelssohn ble født i Hamurg, 3. februar 1809 som barnebarn til filosofen Moses Mendelssohn. I 1811 flyttet familien til Berlin for å unslippe den franske okkupasjonen.  Felix Mendelssohn kom dermed til å vokse opp i sentrum av den tyske staten Preussen. Berlin hadde på den tiden ca. 200 000 innbyggere, og Mendelssohn-familiens hjem ble snart et samlingssted for byens intelligensia. Her vanket filosofer, forfattere, komponister og musikere. Private konserter ble jevnlig arrangert og slik kom Felix Mendelssohn i kontakt med blant annet Mozarts og Beethovens verker. Samtidig fikk han undervisning i klaver og komposisjon. Komposisjonslæreren var Goethes venn Carl Friedrich Zelter som var direktør for Berlin Singakademie. Han presenterte den unge komponistspiren for Goethe noe som skulle få stor betydning for Mendelssohn.

I perioden 1821-25 skrev Mendelssohn 12 strykersymfonier og en enkeltstående symfonisats. Disse verkene fikk han oppført på private konserter slik at han kunne høste erfaring både i formoppbygging og instrumentasjon. Man merker at komponisten blir stadig mer erfaren etterhvert som han skriver flere og flere symfonier. De første symfoniene er tresatsige med satsrekkefølgen hurtig – langsom – hurtig, i tradisjon etter den italienske operasinfoniaen. Den første symfonien bærer også preg av komponistens kjennskap til Mozarts Symfoni nr. 41 som han på denne tiden arrangerte for piano. Symfoni nr. 7 er den første med fire satser, og symfoni nr. 8 skrev han i to versjoner. Først en for bare strykere, deretter en versjon som inkluderer blåserbesetning. Tildels fugerte partier viser påvirkningen fra Bach og den musikalske arv som ble holdt i hevd i Berlin Singakademie. Symfoni nr. 11 har fem satser, her er påvirkningen fra Beethovens åttende symfoni merkbar, hele verket er bygget over et enkelt lite motiv som utvikles, varieres og tilføres nye dimensjoner i løpet av de ulike satsene. Strykersymfoni nr. 12 har bare 3 satser, men det kontrapunktiske håndlaget Mendelssohn fremviser i siste sats er imponerende av en 14 år gammel komponist. Satsen er en kromatisk fuge, en teknikk som var helt ny på denne tiden og musikken har elementer som senere skulle bli videreutviklet av blant andre Max Reger. Sist i rekken av strykersymfonier står en enkelt symfonisats i c-moll, skrevet som en trippelfuge.

Alle disse symfoniene var helt ukjent for andre enn musikkforskere inntil omkring 1970. I 1971 gjorde Kurt Masur en komplett innspilling av alle symfoniene med Gewandhausorchester Leipzig på platemerket Archiv Produktion. Samtidig ble verkene utgitt i trykket utgave for første gang. 

Den første av Mendelssohns «ordentlige» symfonier har opusnummer 11 med c-moll som hovedtoneart. Symfonien er sterkt preget av Beethoven, både i melodikk og plutselige betoninger. Selv om Mendelssohn her enda ikke har nådd frem til den orginalitet som gjør seg gjeldene i de siste symfoniene, er verket er likevel vært å låne øre til. Det er også interessant å merke seg at Mendelssohn i orginalmanuskriptet til symfonien ga den nummer 13, ettersom han allerede hadde 12 strykersymfonier bak seg. Dette gikk han bort fra senere da symfonien ble publisert.

Symfoni nr. 2, «Lobgesang» er egentlig hans siste symfoni. Verket var et bestillingsverk til 400-års jubileet for boktrykkerkunsten i 1840. Det er en symfoni-kantate, på sett og vis på samme måte som Beethovens niende, med tre instrumentalsatser før koret og sangsolistene kommer inn. Men til forskjell fra Beethoven utgjør kordelen omtrent to tredjedeler av hele komposisjonen. Orkestersatsene fungerer nærmest som en prolog til kantaten. Verket hadde suksess ved urfremførelsen, men har senere glidd i bakgrunnen i fohold til Mendelssohns tre mest spilte symfonier, nemlig «Den skotske», «Den Italienske» og «Reformasjons-symfonien».

Symfoni nr. 3, «Den skotske» ble inspirert av en reise i Skottland i 1829 samme med Karl Klingemann. Blant annet beøkte de Holyrood og så ruinene av Queen Mary-kapellet, og det var her Mendelssohn fikk Inspirasjonen til den skotske symfonien. Symfonien ble ferdigskrevet i 1842 og tilegnet dronning Victoria.

Symfoni nr. 4, «Den italienske» ble påbegynt under en reise i Italia i 1830. Symfonien ble ferdigstillt i 1833 og er en av mendelssohns mest spilte symfonier. Ferieminnene fra Italia manifesterer seg blant annet i siste sats, en tarantella, en dans som var svært populær i Roma.

Symfoni nr. 5 med tilnavnet «Reformasjons-symfonien» ble komponert i Wales i september 1829 med tanke på det kommende 300-års jubileet i 1830 for Konventet i Augsburg. Symfonien ble imidlertid ikke fremført før i 1832. I første sats opptrer tema fra det såkalte «Dresden Amen», brukt både i den romersk-katolske kirke og i protestantiske kirker i den saksiske hovedstaden.  Som innledning til siste sats anvender Mendelssohn melodien til Luther-koralen «Vår Gud han er så fast en borg». Til tross for tilnavnet og det tematiske materialet er ikke symfonien så kirkelig i stilen som man skulle tro. Motivene behandles symfonisk med Mendelsohnsk orginalitet.

Hele Mendelssohns symfoniproduksjon viser hvordan han på samme måte som Mozart skriver verker basert på tidens stil samtidig som han gradvis utvikler sin egen orginalitet til mesterskap. Ser man strykersymfoniene og de nummererte symfoniene i sammenheng gir de et bilde av en personlighet som på en sublim måte tar opp i seg og fornyer de stilinntrykk han blir utsatt for. Som fellesnevner og et av de typiske Mendelsohnske stilelementer er den letthet han ofte fremviser i sin musikk. Ofte er det partier i strykerne som raser avsted, nesten uten bakkekontakt, men med en klart utpreget retning. Vanskelig å få samspilt nok i et orkester, og derfor en utfordring for alle som fremfører disse verkene. Men med gode innspillinger er det vel anvendt tid å fordype seg i Mendelssohns symfonier, det kan herved anbefales!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: