dagth

Wagner-sommer

In Plateanmeldelse on august 3, 2010 at 7:03 am

Richard Wagner er en av de komponistene jeg alltid kommer tilbake til med jevne mellomrom. For tiden pågår Wagner-festspillene i Bayreuth, men om man ikke er der må man nøye seg med innspillinger av operaene hans. For ikke lenge siden kom jeg over to LP’er på et plateantikvariat i Oslo, med utdrag av operaen Siegfried, innspilt i London i 1931. Lyden bærer jo preg av dette og teknologien med mikrofonopptak hadde enda ikke hadde vært i bruk mer en 6 år på innspillingstidspunktet. Likevel er det utrolig hvor fint disse opptakene fungerer. Riktignok har de vært restaurert en gang på 1960-tallet da LP-settet ble utgitt av EMI Electrola i serien Unvergänglich Unvergessen, og nyere restaueringer ville kanskje fått enda mer ut av dem. De er utgitt på Naxos også, men den utgaven har jeg ikke hørt.men

Sangerpersonlighetene som er lydfestet her utgjør topplaget av sangere i London på slutten av 1920- og starten av 1930-tallet. Lauritz Melchior gjør hovedrollen som Siegfried, og innspillingen viser ham fra hans beste side. Stemmen er glansfull og presis, han makter å ligge over orkesteret på en måte som fremhver det heroiske i karakteren. I første akt møter vi også Henrich Tessmer som dvergen Mime og Friedrich Schorr som Der Wanderer – scenen der de dvergen utspør vandreren om hvilke slekter som bor på forskjellige steder er kostelig. Tessmer karakteriserer dvergen på en måte som gjør at man ser ham for seg gjennom sangkunsten.

I utdraget av tredje akt gjør Florence Easton en bemerkelsesverdig klar og renskåren utgave av Brünnhildes parti, og den store sluttscenen der Siegfried vekker den sovende Brünnhilde stråler av energi og ungdommelig livslyst. Kjærligheten får her et overtak før handlingen tar en annen vei i den siste operaen i Ringen, Götterdammerung.

London Symphony Orchestra og orkesteret fra Covent Garden-operaen spiller under ledelse av dirigentene Robert Heger og Albert Coates, to personligheter det også er verdt å legge merke til.

Disse gamle Wagner-opptakene er viser et utsnitt av en sangkunst man kunne oppleve for snart 80 år siden, og så kan man jo diskuterer om Wagner-sangen har blitt bedre med årene eller ikke. Utvilsomt er det iallefall at sangerne på disse opptakene har en karakter og personlighet i stemmen som ikke bærer preg av år med ren strømlinjeformet perfeksjonering, men at deres personlige særpreg får stor mulighet til å skinne gjennom og farge rollene. Årgangsinnspillinger av Wagners verker er alltid en fest å lytte til!

Reklamer

Fartein Valen

In Plateanmeldelse on juni 4, 2010 at 7:47 am

En av de mest markante komponistene i norsk musikkhistorie er definitivt Fartein Valen (1887-1952).  Hans musikk er så anderledes alt annet som ble skrevet i Norge i samme periode, og verkene holder seg godt fremdeles.  Han var en av få komponister som skrev musikk i en mer internasjonal stil, ihvertfall i forhold til hva som var de toneangivende komponistene i Norge på den tiden.  Han utviklet sin egen dissonerende polyfone stil samtidig med Schönberg og Weberns atonale eksperimenter.

Etterhvert har det blitt tilgjengelig en rekke gode innspillinger verkene hans, både nye og gjenutgivelser. Nylig lyttet jeg til en CD fra plateselskapet Simax som kom omkring 1995. De fleste opptakene stammer fra serien Contemporary Music from Norway som Philips og Komponistforeningen utga på 1960- og 1970-tallet. Her finnes både Fiolinkonsert op. 37 og Klaverkonsert op. 44, to av Valens sene verker og hans eneste instrumentalkonserter. Her viser han sitt mesterskap i kontrapunktisk linjeføring med en konsentrasjon av det musikalske materialet som er beundringsverdig.

Denne CD’en er for tiden den eneste tilgjengelige med Klaverkonserten, som er den nyeste innspillingen på denne CD’en. Den ble innspillt i 1993 med Geir Henning Braathen og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. En fin tolkning som får frem konsertens gjennomsiktige og kammermusikalske uttrykk. Klaverets stemmeføring vever seg inn i orkesterinstrumentenes stemmer og skaper en flytende og tiltalende sats. Oppbyggingen mot slutten og avsluttningsakkorden viser slektskapet med andre solokonserter, men så knapp i formen som den er kommer slutten overraskende dersom man ikke kjenner verket på forhånd. Men alt er disponert så godt at ved neste gangs lytting faller alt på plass og storformen i konserten føles helt naturlig og riktig.

Av andre verk på CD’en kan nevnes Klavertrio op. 5 og Blåsekvintett op. 42,. Klavertrioen fra 1917-24  er et av de tidligste verkene der Valen har kommet frem til et dissonerende tonespråk, mens Blåsekvintetten fra 1946-47 er et resultat av lang erfaring med denne komposisjonsstilen. Verdt å låne øre til er det alt sammen.  Som milepeler i norsk musikkhistorie står disse verkene frem, kanskje med Fiolinkonserten som den mest spilte av utvalget på denne CD’en.

Jeg har hatt stor glede av å lytte til disse verkene igjen på denne Simax-CD fra 1995.  Mer Valen er nok i vente, for Stavanger symfoniorkester har spilt inn Valens symfonier og symfoniske dikt på 3 CD’er, så det er nok å ta av.

Nye CD’er med norsk orkestermusikk!

In Plateanmeldelse on mai 5, 2010 at 9:14 am

Den siste tiden har det kommet flere nye utgivelser med musikk som tidligere ikke har vært tilgjengelig. Det dreier seg om verker av komponister som Hjalmar Borgstrøm, Gerhardt Schjelderup, Ole Olsen, Eyvind Alnæs,  Arvid Kleven,  Ole Bull og  Johan Halvorsen.  Flere CD’er er på trappene, så det er bare å følge med på hva som utgis fremover. Dette til tross for mange dystre spådommer om at CD-formatet ikke kommer til å overleve. 

At det nå blir mulig å lytte til denne musikken som i mange år har ligget gjemt og glemt i diverse arkiver er svært positivt. Enkeltpersoner har vært sterkt delaktige i revitaliseringen av denne delen av vår norske musikkhistorie, og de fortjener takk for det arbeidet de har gjort.  Det er et stort kulturhistorisk arbeid av høy verdi!